Det er nesten umulig å være anonym i vår hyper-tilkoblede verden. Mens millennials har blitt hånet som tidlige brukere av teknologi i en skadelig grad, ble Gen Zers født inn i digitale mediers tidsalder. De vet at det som publiseres på internett forblir på internett. Det er et faktum fra det 21. århundre som mange unge mennesker har omfavnet, inkludert skuespillerinnen, sangeren og aktivisten Amandla Stenberg.
Stenberg er mange ting, men hun er absolutt ikke din gjennomsnittlige stjerne. 22-åringen begynte sin karriere med Disney i en alder av 4 og brast inn på den unge Hollywood-scenen som Rue, den elskede hyllesten fra District 11 i den første Dødslekene film. Nylig spilte Stenberg Starr Carter i den fantastiske 2018-tilpasningen av The Hate U Give, som fikk enda mer synlighet for henne som en stemme til Gen Z og som aktivist i den bredere Black Lives Matter-bevegelsen.
Etter et år med å ha vært opptatt bak kulissene midt i utfordringene med COVID-19-pandemien, er Stenberg tilbake i søkelyset, med hovedrollen som Alana Beck i filmatiseringen av Broadway-suksessen
Alanas tilstedeværelse er sekundær i sceneforestillingen, og fungerer mest som et redskap for komisk lettelse. Fans av originalen vil imidlertid glede seg over det nye livet som Stenberg blåser i karakteren hennes med en utvidet rolle og original solo. «Jeg husker at jeg leste manuset og følte meg veldig knyttet til henne, og tenkte at denne jenta er superkul og rar», røper Stenberg og bemerker at det var lett å trekke paralleller mellom de to. "Jeg var en super-type A-student," deler hun, "som, veldig hard mot meg selv og intenst akademisk. Karakterene mine føltes som liv og død for meg.» I tillegg til presset av å være en tenåring fra det 21. århundre, hadde Stenberg å kjempe med presset fra å bli voksen i Hollywood, et tveegget sverd som studentene knapt kan forestille seg i Kjære Evan Hansensin videregående skolesetting.
Gjennom nært samarbeid med manusforfatter Steven Levenson og skaperne Benj Pasek og Justin Paul, skrev Stenberg «The Anonymous Ones», som avslører Becks indre kamp med angst, perfeksjonisme og klatring på stigen til suksess. "Da jeg ble rollebesatt, kom [Pasek og Paul] til meg ganske umiddelbart og sa: 'Vi har denne muligheten til å utvide denne karakteren på skjermen og utforske henne mer. Så hvem vil du at hun skal være? Hva vil du kommunisere gjennom henne?’ og inviterte meg til å samarbeide om sangen», minnes Stenberg, som satte pris på evnen til å utforske karakteren hennes følelsesmessig gjennom musikkens kraft.
Stenberg var i sitt rette element og skrev sangen sammen med Pasek og Paul, som ble utført ikke bare over Zoom, men også på tvers av tidssoner, med to tredjedeler av teamet ved staten og Stenberg i Danmark. (Hun er halvt dansk.) «Mange av Zoom-øktene våre var sent på kvelden for meg, noe jeg elsket fordi jeg er en natteravn. Det var bare meg og Ben Pasek og Justin Paul og mange, mange kopper te. Vi brukte netter på å diskutere tekster, og det var mange øyeblikk da vi spontant brøt inn i «Kiss From a Rose» av Seal. Det er musikkteaterarbeid, forklarer hun med et tone av lekenhet. "Å bryte ut i sang eller bare være genuint dum var forhåndsbestemt, og jeg er stolt over hvordan det ble."
Ikke bare roper sangen spesifikt ut bruken av Lexapro, et vanlig reseptbelagt antidepressivt middel, men den ber også lyttere om å gjøre oversikt over deres personlige kamper og mestringsmekanismer. "Vi bestemte oss for å fokusere på hennes reise med mental helse," forklarer Stenberg, og bemerker at selv om Evan har denne følelsen av isolasjon gjennom hele filmen, var dette en mulighet for Alana å bringe inn et annet perspektiv, et som ikke bare undergraver type A karakterarketypen, men som også løfter sløret for hvordan det er å føle press og bekymring som en ung svart gutt. "Det var noe vi snakket mye om i konstruksjonstiden til karakteren," deler Stenberg. "Pasek, Paul, Steven Levenson og jeg snakket om hvordan det føles å være en svart gutt med den vekten på skuldrene som sliter med depresjon og angst." Dette er noe Stenberg vet en ting eller to om fra sin personlige erfaring fra oppveksten rampelyset. Ved å skrive "The Anonymous Ones" styrket Stenberg karakteren hennes til å kommunisere angsten som bobler under overflaten. Selv om sangen ikke er lyrisk kompleks, er budskapet sterkt: «Det er en utfordrende prosess og opplevelse å være et menneske og å være sårbar overfor andre mennesker,» forklarer Stenberg. «Jeg håper at folk kobler seg til det eller føler seg sett av det. Det var hovedprioriteten for meg – at barna som allerede har en tilknytning til [Broadway-showet] føler seg mer sett og forstått av sangen.»
Selv om Alanas sårbarhet samtidig er uventet og slående, er Stenbergs versjon av karakteren er ikke en folie for Evan Hansen, den titulære karakteren og antihelt-hovedpersonen som ble omgjort av den uforlignelige Ben Platt. Snarere er Beck et speil som gjenspeiler den vanlige voksende tropen: Utseende kan bedra. "Det er faktisk tonnevis av mennesker som føler seg lik [som Evan], og Alana viser seg å være en av disse menneskene, selv om du kanskje ikke antar det om henne," forklarer hun.
Filmen, som er like tung som (om ikke mer enn) det originale programmet, debuterte 24. september, men Stenberg og jeg tok det tidligere i måneden over Zoom. Mellom vanviddet i New York Fashion Week og forberedelsene til turen til Toronto International Film Festival, snakket hun med meg om Kjære Evan Hansen og hennes karakter så vel som hennes personlige stil og, avgjørende, hennes lidenskap for å snakke om mental helse. "Det var veldig spennende for meg å spille en svart jente med angst og depresjon," forteller hun. "Det har tatt år for meg å komme til det punktet hvor jeg kan oppsøke hjelpen og behandlingen jeg trenger fordi den behandlingen ikke er supernormalisert. Så det var veldig gledelig å spille en svart jente som er på medisiner.»
Det er ingen tilfeldighet at vi søkte Stenberg for Who What Wears oktobercover (i tillegg til hennes utvidede rolle i den etterlengtede filmen, er det Depresjon og mental helse screening måned), så det var fantastisk å kunne ha en samtale som var forfriskende ærlig, sårbar og litt terapeutisk. Vi ringte inn fra våre respektive boliger i Brooklyn, og Stenberg valgte å gjøre dette til et videofritt intervju. Det er bare en måte hun velger å sette grenser og bevare utholdenheten sin i denne travle perioden med publisitet og høy synlighet.
Det taper ingen at musikk spiller en vesentlig rolle i hvordan Stenberg tar vare på hennes mentale helse. Spesielt har flere av hennes tidligere prosjekter vist hennes sang, enten i karakter eller over studiepoengene. Tidspunktet for Kjære Evan Hansen er også forutseende, og samsvarer med Stenbergs utgivelse av hennes første originale singel og musikkvideo som hun produserte og skrev selv. "Jeg er i dette virkelig spennende øyeblikket hvor jeg er mindre redd eller i det minste føler meg utviklet nok som musiker til å vise det frem for verden," sier Stenberg. Selv om hun fortsatt diskuterer sangens tittel, som hun innrømmer er et kritisk element på hennes store gjøremålsliste.
Selvfølgelig kommer det ikke som noen overraskelse at Stenbergs musikalske smak er spennende eklektisk. Det er klart at hun kan spille musikkteater, men den selverklærte "raver kid" beskriver lyden hennes som house, emo og alternativ R&B, med noen få rapstykker. "Jeg bor i New York City og DJ-arrangementer og raves. Den kulturen er uunngåelig sammenvevd i queer-kulturen, som er veldig viktig for meg og måten jeg uttrykker meg på,» betror hun.
Siden hun flyttet fra hjemmet sitt i Los Angeles til NYC, har Stenberg funnet støtte og styrke i omgangskretsen hennes, som for det meste består av likesinnede skeive folk som henne selv. "Jeg tror terapi er avgjørende for alle. Alle bør gå i terapi. Det er et slags trossystem mitt, og det er virkelig normalisert i mitt nærmiljø, noe som er hyggelig, sier hun. "Jeg har et veldig tett sammensveiset queer-samfunn som hovedsakelig består av fargede mennesker, og vi behandler definitivt ting sammen. Det har gjort underverker for min mentale helse. Det er også noe jeg og partneren min har fjernet tabuet rundt." Ved å inkludere vanlige samtaleterapiøkter inn i sin generelle egenomsorgsrutine er Stenberg i stand til å opprettholde en baseline i stedet for å søke hjelp kun i tider med strid. Hun fortsetter, "Terapi er ikke bare noe du gjør i øyeblikk med konflikt eller lave øyeblikk, men snarere som en kontinuerlig praksis som du lener deg på for å fortsette å jobbe aktivt med deg selv og dine relasjoner."
Å være vokal om ens psykiske helsebehov er fortsatt utfordrende for mange mennesker. Dette presset er forstørret for de med offentlig personas, som Olympian Simone Biles og tennissuperstjernen Naomi Osaka. I sommer var begge kvinnene på toppen av karrieren, og presterte på toppen av sine yrker, da de valgte å ta et skritt tilbake. Biles satt ute noen få arrangementer under sommer-OL i Tokyo etter et skummelt møte med «twisties», og Osaka falt ut av French Open etter å ha valgt å gi avkall på rutinepressen konferanser. Begge kvinnene nevnte behovet for å ivareta deres mentale helse som deres prioritet.
Verden – og Stenberg spesielt – tok til etterretning. "Jeg kan ikke forestille meg hva det er å være i et så kritisk tidspunkt i livet ditt, å ha så mange øyne på deg, og å være under så mye press må føles som å bokstavelig talt konkurrere i verdenslekene,» hun reflekterer. "Å bestemme seg for å være sårbar og offentlig om det faktum at du trenger å ivareta din mentale helse... jeg er takknemlig for deres tapperhet. Det virker veldig skremmende."
Som kortbærende medlem av Gen Z er Stenberg også en stor fan av mental helse TikTok. "Jeg ser så mange samtaler sentrert om mental helse og nevrodivergens generelt," husker hun. «Å bruke internett som et sted for fellesskap for å diskutere det faktum at det å slite med psykisk helse er normalt og å tenke på mental helse som noe du må ha en tendens til like aktivt som din fysiske helse er et kulturskifte som jeg synes er forfriskende.» På en mer analog måte, Stenberg jakter også på indre fred gjennom musikk, alenetid og noe hun og moren kaller «pyjamasdager», som er fylt med behagelige klær og maraton av Jeg elsker Lucy. Skjønt, det kan sannsynligvis også oversettes til en TikTok-trend.
Gitt Stenbergs travle timeplan, er det forståelig at det digitale fortsatt regjerer i universet hennes. Hun elsker virtuell virkelighet og bruker den til å holde tritt med familie og venner. "Jeg har alltid vært et internettmenneske," erkjenner hun. "Jeg pleide å være en blogger, og jeg har alltid brukt tid i nettsamfunn." Interessant nok har dette hadde en enorm innvirkning på stilen hennes, som har mange E-girl-elementer, som morsom sminke og glimt av hud. «[Familien min] ender opp med å tilbringe mye tid sammen i VR, som neonfeprinsesser som løper rundt i verdensrommet. Jeg vil bare se ut som en avatar, sier hun. "Og det var det skytingen minnet meg om."
Å ja, fotoseansen. Who What Wear jobbet sammen med stylisten Rachel Gilman for å style Stenberg som drømmenes e-jente, komplett med looks fra Nanushka og Elliana Capri, Amina Muaddi-sko og tidlig 2000-tallsinspirert sminke av Steven Canavan. Mens, som Gen Zers sier, "det er stemningen", har Stenberg først nylig blitt komfortabel med "arbeidsstilen", som inkluderer å gjøre røde løpere og gå på arrangementer. "Da jeg flyttet til New York, ønsket jeg en mulighet til å starte fra bunnen av og få stilen min til å være en virkelig autentisk refleksjon av meg," sier hun. Så Stenberg har begynt å samarbeide med stylisten Kyle Luu, som hun beskriver som å okkupere den samme verden, personlig og kreativt, og hun tok sist på seg minneverdige looks av Gucci og Thom Browne på TIFF og Met Gala.
Med Kjære Evan Hansen, mental helse og personlig stil fullstendig dissekert, skilte Stenberg og jeg veier, videre til de neste punktene på våre endeløse gjøremålslister. For en av oss, ta en proaktiv COVID-19-test før TIFF lå foran; for den andre, skrive denne artikkelen; og for begge, sjekke inn med våre terapeuter.
Kjære Evan Hansen spiller nå på kino.
